"Hvor var du da Martin Ødegaard...?"

Er det noe det norske folk elsker, så er det sportsikoner som tryller frem stolthet, samhold og tilhørighet.

Det finnes hendelser som forandrer livet og historien. Den norske idrettskrøniken er sterkt krydret med øyeblikkene som skapte folkekjære begrep, historiske milepæler og evigvarende snakkiser.

Og mange av oss husker nøyaktig hvor vi var, og hva vi gjorde, da det skjedde.

Med fullagret harddisk under topplokket, og snart et halv århundre gammel, søker jeg stadig oftere - litt lengre og ørlite tregere enn før - etter allmenfakta som tidligere satt limt i hjernebarken. Det kalles visst naturlig aldring. Pytt-pytt.

Men jeg vet nøyaktig hvor jeg var (Sandefjord gymnas, norskprøve, liten radio i sekken, ørepropp skjult gjenom genseren inn i hånda...) og hva jeg gjorde da Oddvar Brå brakk staven i Kollen i -82, idet han sprintet forbi Zavjalov, som falt, men fortsatte hesblesende like bak.

(teksten fortsetter under bildet)

Stuen jeg satt i da Knut Knudsen i 1972 ble vår første olympiske mester på sykkel, sitter nesten fotografisk. Jeg var syv, og betraktet med undring hva bragden fremkalte av følelser hos alle rundt meg.

Jeg husker omtrent menyen, hva jeg hadde gjort tidligere på dagen, og alle vennene jeg var sammen med på St. Hanskvelden da Rekdal og Flo senket Brasil i 1998.

Akkurat som jeg fortsatt kan sense eimen av hjemmebrent og buljong i Nordre sving, da Rolf Falk-Larssen ble den siste, norske skøyteverdensmester på Bislett i -83.

For ikke å snakke om da Tom Lund gjennom radioen ble taklet bakfra av "Rampen Phil Neal. Phil Gris Neal". Før stemmen over alle radiostemmer, som selvfølgelig kommenterte TV-fotballbildene hjemme hos oss, i orgasmisk ekstase brølte: "Å herregud, Hallvar Thoresen scorer. Hallvar Thoresen scorer, det er 2-1. Aldeles utrolig".

9. september 1981. Bjørge Lillelien vs. Margareth Thatcher. Norge vs. England: 2-1.

(teksten fortsetter under bildet)

Resten er historie. En samlende del av vår kulturarv.

Jeg kunne ha fortsatt å fortelle detaljer. Om Vebjørn Rodals OL-gull i Atlanta 1996, Ole Gunnar Solskjærs seiersmål Champions League-finalen tre år senere, eller Grete Waitz' banebrytende VM-gull i maraton i -83.

Andre kommer trekkende med Bjørn Dæhlies Nagano-femmil, Aamot & Kjus'erns edleste metallbragder, eller Magnus Carlsens historiske, første VM-triumf. Mens fatter'n sikkert ville ha lagt Hjallis, Kupper'n, Fred Anton og Per Ivar Moe på bordet. Slik generasjonen før ham igjen, ble blanke i øynene av Sonja Henie, Oscar Mathisen eller Birger Ruud.

Vi husker dem alle som om de vant i går. Og vi husker nøyaktig hvor vi var da det skjedde.

Rangering av prestasjonene isolert handler verken om vitenskap, klokskap eller matematiske absolutter. Det handler om følelser. Om betydningen prestasjonene har hatt for deg, for meg, og for nasjonen. Om opplevelse og samhold. Om forløsende diskusjon, fellesskap og stolthet.

Hvor var du da Martin Ødegaard torsdag ble presentert som ny spiller i verdens største fotballklubb?

Galskap? Enig. Men øyeblikket er for lengst lagret for generasjoner fremover. Klokt forvaltet og foredlet kan det komme mange, mange flere.

Martin Ødegaard kan gi oss våre stolteste sportsøyeblikk av dem alle.

Ordsnekkerne får en stri tørn med å finne opp nye superlativer.


 

Hva er ditt største idrettsminne? Del gjerne mimringen i kommentarfeltet under.

hits